søndag 13. januar 2019

Mt Cook, New Zealand

I gangen spilles det piano mens man i vinduet endelig kan skue toppen av Mt Cook. I nydelig lys, i solnedgang. Tåka og skyene har hele dagen låge som et teppe over fjelltoppene. Men nå får vi se grunnen for at vi kom til dette stedet. Nemlig, New Zealands høyeste fjelltopp. Vi er nok ikke der hvor vi bestiger denne toppen. Men en tur til dens tilhørende isbre som ligger i bunn fikk vi til. En fin tur på 5km hver veg, lett nok til å klares av de fleste, men fin nok til å være helt perfekt. Også etter å ha lest at over 80 mann har omkommet ved å prøve å bestige fjellet, er vi nokså sikre på at det er en tur litt over vårt nivå. 



Men nå, når jeg sitter her etter en veldig nydelig dag, er jeg takknemlig for å ha mulighet og helse til å reise til andre siden av jorden og se på dette fjellet. Jeg har fått gått i New Zealands landskap, kjent på regn og kulde, sol og varme. Spist lunsj i verdens fineste omgivelser, kanskje med unntak av hjemlandet. Og jeg tar det ikke for gitt. 

Mount Cook er det høyeste fjellet på New Zealand og ruver 3724 meter over havet. Fjellet er en del av Søralpene på Sørøya. Det offisielle navnet på fjellet er Aoraki. Ved fjellets fot ligger det to isbreer, Hooker Glacier i sør-vest og Tasman Glacier i øst. Fjellet ligger i nasjonalparken; Mount Cook National Park. Her er det 140 fjelltopper som strekker seg over 2000 meter og 72 isbreer, som til sammen dekker 40 % av parken. 

Vi ankom hotellet The Hermitage Hotell søndags kveld hall 9. Solen hadde da gått ned og mørket lagt seg over fjellene. Noen stjerner tittet frem fra himmelen mellom skylaget. Vi la oss, med en forventning til å våkne opp med tidenes utsikt og fjellkjede i vinduet fra rommet vårt. Morgning kom, og ikke annet enn skyer og tåke var å se. Vi satte av formiddagens timer til å vente på bedre vær. Turen vi skulle gå var sagt å ta 3 timer og være totalt 10 km lang. Dette er en tur som går inn i Hooker Vally, til vannet hvor Hooker Glacier smelter. Kl 12 var det nå kun yr i lufta. Fjellskoa ble snørte og matpakken tatt med i sekken. Været lettet og sola tittet inn mellom de små bygene. Likevel var landskapet så nydelig og de fjellene som var synlige var også et syn for øyet. Vi koste oss derfor på løypen og ble overveldet av synet i enden av dalen. En isbre i full smeltefase. Isflakene lå å fløt i vannet, og fargen på vannet er uklar og grå som følge av all sedimenter som flyer i smeltevannet. Vi brukte så mye tid her at mens vi var her så fikk været tid til å snu om. På veg tilbake kom solen skikkelig og skyene lettet såpass at vi endelig fikk øye på toppen av fjellet. En riktig fin tur med riktig bra turfølge! 





















Fra Mt Cook gikk kjøreturen videre sørover i landet. Neste stopp er omkring 3,5 times kjøretur. Landskapet byr på marker og fjell og små bygdesamfunn som man kjører gjennom. I dette området trives merino-sauen godt. Noe ulik sauene hjemme, og beitende i noe ulikt miljøet som jeg er vant til. På veien fikk vi også tid til å stoppe innom en merino shop som i hovedsak selger ferdige produkter av merinoull, noe asiaterne på veien har satt sin elsk på. Men jeg fant meg også en hylle med merino garn som fikk bli med videre i kofferten. 

Neste stopp Queenstown.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar