lørdag 25. november 2017

Mongolia - del 1: Ullanbaatar

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal starte å blogge om Mongolia. Det er drøyt 3 måneder siden vi kom hjem, og alle inntrykkene og opplevelsene vi har med oss fra Mongolia har blitt fordøyd. Likevel er det ikke alltid like lett å sette seg tilbake og sette ord på en slik opplevelse. Vi har prøvd med bilder, film og nå ord, likevel blir konklusjonen at Mongolia ikke kan fanges. Det betyr likevel ikke at vi ikke må prøve. Prøve å inspirer andre til å reise tilbake, i våre fotspor.

Vår siste morgning på toget var også vår første morgning i Mongolia. Vi vente blikket ut av vinduene en siste gang for å se på sollyset som fylte det øde slettelandskapet. Landet er rått og tøft, og helt ulikt  alt annet vi kjenner. Nærmere Ulaanbaatar bremset toget ned og vi nærmet oss vår destinasjon. Med sekkene på ryggen gikk vi ut døra, og ned trappa fra vognen til perrongen en siste gang uten å se oss særlig tilbake. Endelig fremme etter 5 netter på tog, men når sant skal sies, så har togturen var en enorm kjekk opplevelse og bør absolutt noteres ned på folks bucketlister.

Vi hadde meldt oss på en guidet tur i regi av Horseback Mongolia. En stor fransk reiseoperatør som skulle vise oss rundt i sentrale Mongolia på 10 dager. I grunnen hadde vi prøvd å få til en gruppereise, men når vi var de eneste påmeldte ble det en tur bestående av oss to, guide og sjåfør. Den første dagen i Mongolia skulle vi imidlertid være alene. Rusle litt rundt i byen, ta bilder og obligatoriske selfies av kjente landemerker, og ikke minst smake på god mat og kommer oss litt etter den lange togturen.











Vi har vært i mange storbyer etter hvert, i flere forskjellige verdensdeler, og med forskjellig økonomi og infrastruktur. Likevel er Ulaanbaatar annerledes. Annerledes enn alt vi tidligere har møtt og opplevd. Både på en god og dårlig måte. Mongolia er fremdeles et utviklingsland, som strever for å komme seg opp på samme nivå som landene rundt seg. Landet er preget av å være i en tøff oppstartsfase, hvor infrastruktur, boliger, biler og veier er underutviklet. Rundt om i byen finner man også mange bygninger som er forlatt, hvor kun skjelettet står, såkalte spøkelsesbygg. I tillegg er det kun ”hovedgatene” i byen som er asfalterte. Vi ser inn i sidegater som fremdeles er hva vi kaller «dirt roads». Postsystemet er ikke eksisterende, og kollektivtrafikken er håpløs. Men selv om byen sliter på flere områder som vi tar for gitt her hjemme, har den likevel en veldig sterk følelse av kultur og kulturarv. Tradisjonsrike skikker er vel bevart og menneskene som bor her er stolte patrioter. Vi ser at historiske bygninger er godt bevart og tempelene står sterkt. Det skal sies at mye ble rasert av russere i sin tid, men tid og penger har blitt prioritert til å gjenoppbygge det som er av verdi.

I Mongolia er det stor tradisjon for folket å bo i Ger. Et Ger er et rundt telt, bygget av trestruktur og kledd med ull og skinn. På vidda er det slik nomadene bor, og det gjør det enklere å forflytte seg. I byen derimot er det ikke unormalt å ha en Ger i hagen, til gjester, og om man selv trenger større plass. Mongolia har nemlig følgende regel, "om jorda ikke er bosatt, kan man sette opp leir". På den måten blir de Ger-kampene som finnes i byen ikke å regne som slumområder, og er fult lovlig. I andre land, vil dette typisk være ulovlig slum og blitt revet av myndighetene.

På vår første kveld tok vi turen opp til Zaisan Memorial. Dette er et minnesmerke til ære for mongolske og sovjetiske soldater som ble drept under andre verdenskrig. Vi gikk alle trappene opp til toppen, hvor vi hadde en fantastisk utsikt ut over byen, forstedene og solen som gikk ned bak fjellene. Vi satt her på toppen og så på livet som utarter seg. Det var mange forskjellige mennesker som tok seg opp til toppen av trappene. Unge som gamle. Nede på bakken spiltes høy musikk og barna lekte i fontene. Taxi systemet er så å si ikke eksisterende og komplett forvirrende. Privattaxi blandet med en håndfull vanlige taxier er hva som står for transporttilbudet her i byen, om man ikke setter seg inn i bussrutene da. Etter litt tid blir vi plukket opp av en koselig dame som tar oss med til restauranten vi har valgt ut. Vi har funnet en god favoritt, som også blir vårt stamsted i denne byen. Vel, indisk troner høyest på listen, og vi er rimelig sikre på at Mongolsk mat får vi smake tidsnok og mye nok av på vidda den kommende uka.









Vår guide var klar for å møte oss i resepsjonen neste dag. Ei hyggelig dame i 30 åra som har sommerjobb som guide. Hun har akkurat kommet tilbake fra en 14 dagers tur med en stor gruppe. Nå er det tid for ny tur, og hun er klar fortalte hun. Til vanlig jobber hun som engelsklærer. Hun tok oss med på en mongolsk restaurant for lunsj. Her fikk vi smake på tradisjonel mat, og vi fikk spurt henne ut om livet i Mongolia. Hvordan det er å bo her i Ulaanbaatar. Hun forteller om familien sin, om skolesystemet, om reisemuligheter og tradisjoner. Det var spennende å høre hva hun har å fortelle, og vi følte oss litt forlegen når forskjellene på nordmenn og mongoler ble så tydelige.

Videre brukte vi dagen sammen med guiden, gikk på  museum hvor vi ble fortalt om mongolsk historie og skikker, og dagen ble fantastisk avsluttet på en liten teaterscene som er stappfull av turister, hvor vi ble vitne til et helt fantastisk musikalsk stykke som viser mongolsk musikk, instrumenter og dans.







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar