søndag 24. september 2017

Den Transsibirske Jernbane

18 Juli kl. 2355 triller vi sakte ut av Yaroslayskaya Stasjon i Mosvka. Vi har 96 timers togreise foran oss, 5 netter/4 dager, rett vest, gjennom halve Russland og nordlige Mongolia, før vi er fremme i Mongolias hovedstad Ulaanbaatar. Med oss har vi 2 store handleposer med instant-noodels, potetstappe, frukt, sjokolade, brød og knekkebrød. Og noen Real Turmat fra Norge. Litt proviant må med når vi skal spise 3 daglige måltider om bord på et tog i Russland. Toget har vell og merke en matvogn koblet på bakerst, men historiene vil ha det til at maten er sånn passe, og menyen tynnes ut jo lenger øst en kommer, helt til ny vogn kommer på når vi passerer grensa over til Mongolia.

Med hver vår bærepose fulle av mat, henter vi ut bagasjen på hotellet i sentrum av Moskva. 2 store Bergans sekker på ryggen, pakket for 4 ukers ferie, en dagstursekk på magen, alt skal bæres med til togstasjonen på andre siden av byen. Heldigvis er det lite folk på Metroen, så det er plass til oss begge, uten at vi er til bry for andre. Komsomolskaya-plassen øst for sentrum, her ligger 3 store jernbanestasjoner side om side. Her gjelder det å finne rett stasjon og deretter rett perrong. Noe tidlige er vi, så vi setter oss ned å lar ryggen få litt etterlengtet hvile.

En russisk ung mann ved siden av prøver iherdig å snakke til oss, men med en helt uforståelig russisk skal det mye til for å forstå hverandre. Han vifter med hendene og peker ned på dunkene med vann vi har kjøpt med oss. Vi forstår raskt at han mener at vann er feil drikke for toget. I Russland er det bare en klar drikke som er akseptert på toget, og det er Vodka. Vi prøver å føre en liten samtale ved bruk av norske, engelsk og russiske ord, men gir fort opp og ler litt av hele greia, latter er heldigvis et universalt språk.





Kupeen består av 2 senger og en stol, samt felled bad/dusj med nabo kupeen. Sengene er plassert over hverandre. Hvor den øverste kan løftet opp på dagtid for å gi mer plass under. Senga under fungerer som sofa på dagtid, sammen med stolen på andre siden av bordet. Bordet er kledd med hvit dukk, det er tross alt første klasse. Badet består av en vask og en slange. Her kan du vaske hender, evt dusje, men trykket er for svakt og alt blir vått. Vi deler badet med konduktørene om bord i vogn, de er aldri å se der inne, så vi har den så godt som alene.

Som nabo har vi en hyggelig skotte på tur med sønnen. Bortover gangen er det noen tyskere, noen som reiser alene, kinesere og et russisk par med en liten unge. Det er stille og rolig hele døgnet, og sett bort fra den påkrevde nabodrøssen og litt til, er det lite å se til våre naboer.

Etter en helt grei første natt, våkner vi opp til sol og varme et sted langt borte fra Moskva. Ute er det grønt gress og skog om hverandre så langt vi ser. Innimellom dukker det opp noen hus, og et og annet sagbruk. Det er lite som minner om Russland, og det kunne like gjerne vært et sted i Norge, med sommergrønt gress og bjørk langs jernbanen. Provianten vi har tatt med fra Norge, blandet med diverse varer fra Russland utgjør en fin frokost. Havregrøt er ikke min favoritt, så det er godt vi har brød og Nutella i bakhånd. Varmt vann er det ubegrenset mengder av, så kaffe og te blir raskt rørt sammen. La dagen begynne…

… Og det var vell strengt tatt det. Naturen utenfor endrer seg lite gjennom dagn. Vi gjør noen stopp i diverse småbyer, hvor det selges diverse retter og drikker fra boder. Guro forsøker seg på å kjøpe kaldt vann, men ender opp med varmt vann med kullsyre. Ikke helt i slaget i dag. 

Sagbrukene forsvinner og inn kommer større industri som olje og kull. Godstogene blir utrolig lange, og vårt tog på 10-12 vogner blir barnemat i forhold.






Matvognen er hektet på helt bakerst på toget. Den er russisk i Russland, Mongolsk i Mongolia, og Kinesisk i Kina, og de serverer mat tilsvarende. Ryktene sier at maten er en nedtur, så pakk deretter. Med lave forventninger gikk vi løs på matvognen og bestilte henholdsvis svin og kalkunkjøtt med stekte poteter og grønsaker. Potetene var noe smakløs, men med fin konsistent og tekstur, kjøttet var svært mørt og smaksrikt, mens grønnsakene var av typen agurk og paprika i skiver. Måltidet trengte noe salt og pepper, og dermed kunne vi være enige om at det var et godt måltid, godt støttet opp av lave forventninger. Til dessert prøvde vi oss på pannekaker med kondensert melk. Dette var en klinkende klar inner-tier, med god krisp steke-kant og passelig med kondensert melk som ga en fin karamellisert sødme.



I det solen setter seg etter først dag på toget, triller vi over elven Kama og inn i en stor industriby, Perm. Dette er siste stopp før vi legger oss for natt nummer 2.




Våknet sent denne dagen. Sengene er harde, men allikevel klarer vi å få nok timer med søvn på øyet. Loffelivet gjør oss tydeligvis trøtte. Vi rullet inn i byen Tyumen samtidig som alarmklokken ringte. Da toget stoppet opp, og stillheten endelig la seg, duppet vi begge av igjen. Toget skrangler, og går i voldsomt rykk og napp, med kraftige oppbremsinger. Får en først stå i ro, er alt perfekt.

Været denne dagen var mer grått. Det hjelper veldig på i en kupe som fort blir varm. Det regnet voldsomt når vi på ettermiddagen kjørte mot Omsk. Og gangen utenfor, blir fort fylt opp av regnvann da vinduene fremdeles står oppe. Konduktøren får det travelt med å springe rundt med mopp å fille.
Ellers går dagene til det samme. Strikking, lesing, sudoku, snakk og ablegøyer. Vi trives heldigvis i vårt eget selskap, og det er virkelig nøkkelen om en skal bo så tett sammen i flere døgn.

Ellers oppdager vi at også smørbrødene i matvognen er spisende. Noe nedtur at det kun finnes Ketchup, Majones og Sennep som ”sauser”, så smaksopplevelsen blir jo fort noe begrenset, men hva gjør nå det når de serverer pannekaker til dessert?







Vi forsetter på dag 3. Landskapet endrer seg lite. Det er grønne sletter og skog som preger synet langs jernbanen. Det er da ikke så mye å notere seg for denne dagen. Vi har gått lei matvognen og koser oss i lugaren med en film på pcen og RealTurmat fra Norge. Må si jeg ble positivt overrasket, men vi får nå komme oss videre til neste dag.




Vi våkner når vognen fylles av nordmenn og svensker. En turgruppe på rundreise har hoppet på, og av har alle de rolige hyggelige naboene gått. Vi er kommet til storbyen Irkutsk like ved innsjøen Baikal. Verdens dypeste innsjø med sine 1600 meter dybde, og blant de klarest og reneste, med mulighet for å se 60 meter ned i dypet.
Irkutsk er det naturlige stoppet for dem som reiser på den transsibirske jernbane, men selv blir vi værende og forsetter turen ut av Irkutsk. På vei ut, mot innsjøen Baikal kjører vi gjennom jernbanens 3 tunneler. Tenk deg det, 6000km med jernbanen men kun 3 tuneller. Vi kjører i store U-er nedover siden, vi skal helt ned til sjøen, så nære man kan komme uten å treffe den. Det er blitt lørdag i Russland, og det synes. På strendene er det fult av russere på tur. 








Vi kommer til Ulan-Ude, og vi bytter lokomotiv for siste gang. Banen har frem til nå vært dobbelsporet og elektrisk helt siden Moskva, men fra Ulan-Ude og helt til grensen til Kina, gjennom hele Mongolia er banen enkel, og toget blir dratt med diesel. Den rene luften forsvinner, og å henge ut vinduet å se utover landskapet blir fort en annen opplevelse. I tide og utide blåser lokomotivet ut store skyer av sort røyk. Ikke like idyllisk som de foregående dagene.

Tidlig kveld kommer til grensebyen på Russisk side. Over alt beskrives prosessen med å krysse grensen som en evighet. Gjerne så mye som 6 til 12 timer. Inn i toget kommer russiske tollere og grensevakter. Her skal alt sjekkes. Det er spennende å se hvordan de jobber. De vett hvor de skal lete, og konduktørene vett å være sekundet foran. Her har folk erfaring. Likevel undrer vi oss over at det er russerene som gjør den grundige sjekken, mens mongolerene 5 km lenger nede, ikke kommer til å gjøre annet en å sjekke passet.

Ustemplet av Russland, og i noen få kilometer, er vi i ingenmannsland. Ut av Russland, men enda ikke inn i Mongolia. På mongolsk side samler en streng kvinne inn passene, legger dem i en koffert og forsvinner. Imens beveger toget på seg, 100 meter en vei, og så 100 meter tilbake, vi står i vinduet og forstår lite av hva som skjer. Tilbake til start kommer en kvinne inn togvognene og kan informere om at resturanten er åpen. Tilbake er damen med passene, og på rutetid, langt fra 6 til 12 timer, ruller vi inn i natten i Mongolia. 

Neste morgning har de kinesiske konduktørene andre planer en resten av reisefølget, og river nærmest ned døren i forsøket på å få tilbakelevert laken, duker, puter og annet som tilhører toget. Ferdig pakket som vi er, spiser vi vår siste frokost, mens solen varmer opp lugaren. Ute er det dis, kalde netter og varme dager er normen i Mongolia. Endelig kan vi skue det mongolske landskapet i dagslys. Heldigvis venter det mer av dette. Mye mer...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar