søndag 15. november 2015

Iran del 5, Antonov 74 og gamle fly

Så var vi kommet oss til 5 Oktober. Vi har lagt bak oss 3 flotte dager med severdigheter og kultur. Vi har fått sett det flotteste Iran har å by på, og fått møte noen utrolig flotte mennesker, både i de lokale og gode guider. Nå legger vi det kulturele bak oss, og de 2 siste dagene er det 100% luftfart som gjelder. Det som i bunn og grunn binder oss i gruppa sammen, en felles interesse. Først ut, er nok det som for meg var turens høydepunkt før avreise, å fly Antonov AN-74.





Antonov AN-74, er er sovjetisk/ukrainsk produsert fly. Flyet er en videreutvikling av Antonov AN-72, og sammen er det produsert 195 stk, hvor 76 av dem er AN74 versjonen. De er fremdeles i produksjon, men fra "topp" årene i 1992 og 1997, hvor de klarte å leverte 15 stk, så har det siden kun vært levert 1 fly i året.

Vår maskin EP-PUC, ble bygget i 1998, og er eneste Antonov AN74 produsert det året. Den ble levert til Iran sitt forsvar som, 15-2260. Når flyet ble levert til Pouya Air har det ikke vært mulig å finne ut av. Pouya Air er i utgangspunktet et cargo selskap, som driver flygning av frakt, men har i senere tid bygget om en av sine fly til å kunne ta 48 passasjerer i en 2+2 config over 12 rader, hvor rad 1 er mot fartsrettning, meget spesielt.

Boarding i Tehran.


Ettersom flyet er bygget som et cargo fly, så er det svært få vindu. Er du så heldig å få sete på rad 1, 2, 11 eller 12, så får en en flott utsikt over det iranske landskapet. Vis ikke må du nøye deg med å se på storskjem i taket. Det er faktisk mer en hva de fleste andre selskap i verden får til, så bravo. Kvaliteten var også utmerket, mer en hva en skulle forvente i et fly bygget i gamle sovjet og fløyet i Iran.

Flyet er lilla på utsiden, og fargen går igjen innvendig også.

Nødutgang.

Flyturen til Mashhad tok 1,5 time, og det var en stille og rolig flytur. Borsett fra at kabinen ikke ser super moderne ut, ingen designer-hattehylle eller fancy LED belysnig så er det til slutt et greit fly  som tar deg fra A til B. Den har i hvertfall god takhøyde.

Selfie er obligatorisk i ett så spesielt tilfelle.
Hattehylle, med skru lås. 


Matboksene forsetter å komme på disse innenlands turene i Iran. Jeg begynner på mange måter å bli lei av den loffbollen med gulrot syltetøy og juice som virker å være standard, men på en annen side så er det alltid like spennende når de kommer med tralla gjennom kabinen. Det sparer oss hvertfall for å bruke matpenger på bakken. Og det er jo alltid like kjekt for meg som liker å være sparsom. 


Enkel løsning. Rullegardin. 




Samtlige i ruta fikk seg en tur i cockpit. Hyggelig å snakkesalig crew. 


Landing i Mashhad, rett til innsjekk. Ingen tid å miste. Returen til Tehran er bare 40 minutter unna, og da vi dukker opp på innsjekk er det flere som ikke er fornøyd. Ikke lett å forstå så mye av det som blir sagt, men det er tydelig at vi var noe sene. Men når gruppa utgjør 59% av flyets passasjerer så er det vell ikke bare bare å la oss stå igjen. Boarding-kort får vi, og raskt tilbake til samme fly. Vi er jo her for å fly, så det ble ingen tur til byen i Mashhad. Mashhad er forøvrig den nest største byen i Iran, etter hovedstaden Tehran. Byen ligger helt øst i Iran, og grenser nærmest til Turkmenistan og Afghanistan.

Boarding i Mashhad.

Gruppebilde før boarding. Copyright, Sam Chui

Lekker bekleding på flyvertinner i Iran.

Returen til Tehran var rolig og det mest spennende som skjer ombord er nok at at de lokale ikke helt forstår hvorfor så utrolig mangen filmer og tar bilde, men når hele gruppa løfter hendene i været og vinker, klarer selv ikke lokale å holde igjen.

Copyright, Sam Chui



Tilbake i Tehran var det videre til et flymuseum. Det sies hvertfall å være et museum, men det er lett å se at dette nok er mer en fly-kirkegård. Ikke mye restaurering eller bevaring her. Her står flyene å ruster ned, forfaller og til slutt er det ikke mye igjen å se på. Heldigvis har de noen år igjen stående her, og her var det flere godbiter å finne.

Iranair, Boeing 737-200. Registrert EP-IRI, og levert i 1972. 

Turgruppa foran Air Universal, Lockheed L-1011 Tristar. Registert 9L-LDE.
Bak står en Iranair, Boeing 747-200. Registrert EP-ICC.

Ombord i en annen Air Universal, Lockheed L1011 Tristar. Denne er registrert 9L-LDC.
2-5-2 i config. Grusomt å havne i midten her.
Hvorfor ikke bare være statister når vi ført er her. Innspilling av en Iransk tv-serie.

2 Stk Boeing 727. Begge tilhørte tidligere den Iranske regjeringen. EP-GDS og EP-PLN.
Levert nye til All Nippon Airways og Lufthansa i 1967 og 1964. Så med andre ord svært gamle fly. 

Og hvem har vell ikke drømt om å gå inn bak i en B727.

Under Iranair, Boeing 747-200, registrert EP-ICC. Tydelig tegn av alt for lang (og dårlig) lagring.

Vi hadde et par timer med dødtid før vår neste tur opp i lufta, så vi kom oss tilbake på hotellet, og fikk slappet litt av. Noen valgte senga, noen benyttet seg av hotellets elendige wifi, og noen valgte mer fotografering. Det har gode fordeler å bo på et flyplasshotell. Åpne vinduet, og ut med linsa. Som tidligere nevnt så er det strengt forbudt å fotografere fly i Iran, og med beskyttelse inne på hotellet, ante vi fred og ingen fare, men i Iran finnes det øyner over alt, og vi fikk etter hvert besøk av flyplassens sikkerhetspoliti som krevde en forklaring. Det ordnet seg.

Rolig, det ordner seg...

Senere på kvelden var det tilbake til flyplassen. Nok en gang ut å fly, nok en gang til Mashhad. På denne flygningen skulle vi i egentlig fløyet en Boeing 747-300, en eldre versjon av jumbojeten, men pga av motor bytte ble flyet erstattet av en Airbus A300. Noe som for flere nok var en god erstatning.
Selv hadde jeg betalt for en vei i business, bare fordi jeg hadde lyst. Og her fikk vi god valuta for pengene, med både lounge, gode seter og alt for mye mat ombord. Så mye mat, at det holdt å bare se på maten vi fikk på returen fra Mashhad, da i econemy.
Ja, vi fløy samme maskin tur/retur til Mashhad, igjen!

Godt utvalg i mat og drikke i Mahan Airs innenlands lounge i Tehran.


4 rader med business klasse. Setene i 2-2-2 og meget behagelig flytur. 

Varm mat. Biff stroganoff, med pommes frittes. God smak, men litt lite poteter.
Og drikke i pappbeger. Hey! Ikke godt nok.

Folksomt i econemy på returen. 

Uvist, for mett til å smake.

Da hadde vi vært tur/retur Mashhad, to ganger på en dag, på 2 forskjellige flytyper, og enda hadde vi ikke sett noe av denne  byen. Og om det skulle være nok? Tvilsomt. For vi kommer tilbake en 3. gang.

1 kommentar: